Om noen Forutsetningene for Arne NÆSS' Livsfilosofi

En filosofisk recensjon

av Gerhard GELBMANN 0


Det er Knut Olav ÅMÅS og Per Ingvar HAUKELAND som skal takkes for, at noen og undertiden gamle tanker av den norske filosofen Arne NÆSS blir offentliggjort i 1998.1 Den ene, HAUKELAND -- som for øvrig studerte hos NÆSS --, fungerte som en tidlig utgiver av NÆSS’ skrifter ved „å systematisere, sile og sortere”, som NÆSS selv beskriver ham (cf. op. cit. s.9, forord). Den andre er en kjent oversetter av Ludwig WITTGENSTEINs verk, som nylig ble forlagsredaktør i Universitetsforlaget og kunne være den neste verdenskjente figuren i kretsen til den skandinavistiske filosofien.

Men denne bokens kvalitet ligger ikke bare i et samarbeid av vitenskapelig utdannete venner til en innflytelsesrik vitenskapsmann eller i et sammendrag av spredte notiser som en mann skrev og etterlatte som selv har en merkelig vid horisont som inneholder både analytiske og moralfilosofiske, logiske og økologiske synspunkter: Selv om Arne NÆSS’ personlighet og biografi er blandet inn i verket på en interessant måte, er det særlige filosofiske nybestemmelser som gjør av boken mer enn kun en av mange forskjellige og godt selgende bøker som dreier seg om hvordan man skal leve eller som populariserer filosofien i en slags grad at hele saken blir overfladisk og alminnelig.

Først og fremst bekrefter NÆSS at følelser er viktig i livet, at tilværelsen betyr at man føler seg selv og verden (cf. op. cit. s.28ff.). Her kunne man kanskje innvende at dette må ikke være sett som noe nytt, noen av Martin HEIDEGGERs tanker, for eksempel, går i den samme retningen.2 Men at fornunft og følelse ikke er ulike er helt sikkert noe som går langt ut over hva HEIDEGGER gjorde i sin store og egenartete interpretasjon av Immanuel KANTs filosofi:3 Riktignok snakker HEIDEGGER om KANTs begrep „Gemüt” som inneholder alle menneskelige kunskaper angående dømmekraft, erkjennelse og det estetiske og moralske liv, spesielt forstand og det som KANT4 betegnet med „Erfahrung”, altså erfaring, men HEIDEGGER forsømmer å analysere, forklare eller bare tematisere det hvorfor følelse og fornunft ikke er noen motsetninger: For HEIDEGGER var det nemlig umulig, fordi KANTs syn ville være misforstått hvis man prøver å flatne slike begrepsspenninger.

Det er vanskelig å finne en god norsk oversettelse for det tyske ordet „Gemüt“, slik at det beholder sin filosofiske betydning, som ikke bare er ekstensjonal ved å referere til en gjenstand men er viktig i sin måte på hvordan en gjenstand er betegnet (for å nevne det bare ved siden av vår tankegang). Her må vi ta en liten omvei i språkfilosofiske5 begrepsbestemmelser (før vi prøver å finne en passende oversettelse): At intensjonal referans er av betydning for NÆSS viser seg indirekte i skilnaden som han lager mellom „aktivitet“ og „aktivhet“, som føres tilbake til Baruch de SPINOZA:6

Ved aktivhet tenker NÆSS på noe som ikke alle er vant til, på noe hva som ikke bare er noe vi gjør, men er en personlig instilling til livet selv:

Her har vi ikke en forskjell mellom en tilstand og en handling, men mellom et begrep på den ene siden som betegner noe som omfatter flere ting, handlinger og hendelser og som liksom objektiverer7 disse under det ekstensjonale begrepet „aktivitet“ uten å ta vare på hvordan disse tingene, handlingene og hendelsene er opplevd på den andre side. Begrepet „aktivhet“ betegner et vis å leve på og å oppleve som person, det betyr altså en måte å engasjere seg i hva som helst. Alt som faller under „aktivitet“ kan oppleves med en instilling som kalles „aktivhet“, men instillingen „aktivhet“ selv kan ikke være en av flere aktiviteter som man kan velge blant. Når man skjønner forskjellen mellom „aktivitet“ og „aktivhet“, har man allerede skilt mellom ekstensjonal begrepsbruk og intensjonal begrepsbruk. Hvordan man bruker begrep og realiserer disse i sitt eget liv viser selv denne forståelsen.

Nå skal vi tilbake til ordet „Gemüt“: Hvis man bare har en ekstensjonal forståelse, transformeres ords betydninger fra en slags aktivhet til én aktivitet blant andre, og dette ligger tvert imot vår rekonstruksjon av NÆSS’ livsfilosofiske forståelse. Derfor foretrekker vi de mer omfattende ordene „sinn” framfor „gemytt” eller „sinnelag” som oversettelse. Dette som gir sans, påvirker våre sinnsbevegelser og dermed våre følelser. Sansgiende er det, fordi det har med verdier og værelelse som menneske å gjøre, som vi snart skal se nærmere til.

Ved KANT finner vi for øvrig - for å utvikle disse forutsetninger ferdig -, at begrepet „Gemüt“ er uutviklet og bare ekstensjonalt oppfattet som noe som inneholder flere svært nøyaktig presiserte begrep: KANT skilte fremfor alt mellom fornunftakter uten ekte erkjennelse i en såkalt dialektisk8 funksjon på den ene side, og fornunftakter som medfører eller produserer ekte og pålitelig viten på den andre side, som består av forstands- og erfarings-sammenvirkning. Forstanden uten erfaringen var tomme for ham, erfaringen uten forstanden blinde, som han sa i en berømt ytring. Følelsliv spiller derimot hos KANT ingen rolle. Og det er viktig her for oss, når vi tegner klare linjer for å rekonstruere Arne NÆSS’ åpenlyse og av og til hemmelige forutsetninger: Uten et begrep av sinn som gir sans for livet eller for „Gemüt“ som innebærer og representerer alle menneskelige aktiviteter som fornunfts- og føselsvesen taper vi en forståelse av en personlig engasjert aktivithet!

I tillegg har KANT en oppfatning av erfaringsbegrepet som er preget av empirisme og særlig av David HUMES mening at erfaring betyr „sanseintrykk” eller „sanseiakttagelse”.9 At KANT er påvirket av HUME, er et kjent faktum, og KANTs erfaringsbegrep er dessverre fremdeles svært empiristisk. Alle disse begrep laget av KANT påvirket vår forestilling, ordbruk, menneskebegrep og adferd. Særlig i filosofien kan de ikke unngås, selv om KANT er og alltid var kritisert og forandret av nesten alle leirer og lag som dannet seg i filosofihistorien. Også NÆSS‘ livsfilosofi har KANT som bakgrunn.

Hvis derfor NÆSS ser en forbindelse mellom fornunft (og fornunftens bestemmelse til frihet) og følelse, som ligger dypt i menneskes natur, og hvis dessuten NÆSS fornemmer at KANTs begrep av menneskes natur som et fornunftsvesen er for liten bestemt, må NÆSS utvikle et annet erfaringsbegrep som skaper muligheten for at erkjennende fornunftakter ikke er motsetninger av følselsliv! Ergo kan NÆSS med „erfaring“ ikke bare mene „sanseiakttagelse“ eller „sanseintrykk“. Erfaring må viser seg i sinn eller „Gemüt” som gir sans, i følselsliv, i en utvikling av en personlighet, karakter, i en forming og utdannelse av hva det betyr å være et menneske.

Hvor og hvordan finner vi dette utbredt i NÆSS‘ bok? I kapittelet 4 (og ikke kun der) nevner NÆSS SPINOZA (op. cit. sup., cf. 6) som det store vitnet hans ved å fastsette en tese:

Dette gjør det mulig for oss å lage flere begrepsbestemmelser, som slutter våre overveielser: Transformasjoner av følelser foregår i aktivhet til sinn (eller „Gemüt“) som gir sans i livet, disse transformasjonene er opplevd som (aktive, personlig engasjerte) erfaringer. Fornunft består dermed av å orientere sin måte å lage erfaringer på - og i en idealistisk forståelse kan det ha det store målet „frihet”.-

Dermed har vi funnet en vei til en kommenterende og rekonstruerende oppsummering gjennom noen grunnforutsetninger for NÆSS‘ bok. Det er umulig å gi plass for alle de rike tankene NÆSS berører, f. eks. er det verdifullt å legge merke til hva han synes om possibilismen, altså den troen at „alt kan skje når som helst” (s.13): Framtiden er åpen, som Sir Karl Raimund POPPER også mener.10 Denne åpenheten og udeterminertheten skaper alltid nye erfaringer mulig, erfaringer, som kunne være opplevd alene eller produseres gjennom kommunikasjon med andre mennesker og deres følelsesliv, fordi svært ofte er vi for hverandre opplevelser av forandringer av den sinnen som gir vårt liv sans.--


0 Først skrevet i juli 1999 som semesteroppgave på Intensivt mellomkurs i norsk - trinn IIIDen internasjonale sommerskole ved Universitetet i Oslo ISS 1999 og ble rettet av min lærer, Harald PHARO. (back)-


1 Cf. NÆSS Arne; HAUKELAND, Per Ingvar: Livsfilosofi. Et personlig bidrag om følelser og fornunft. Oslo 1998: Universitetsforlaget. (back)-


2 Cf. HEIDEGGER, Martin: Sein und Zeit. Tübingen 1993: Max Niemeyer Verlag. (back)-


3 Cf. HEIDEGGER, Martin: Kant und das Problem der Metaphysik. Frankfurt am Main 1973: Vittorio Klostermann Verlag.
Dette verket er rart fordi det later til å være det eneste som interpreterer KANTs „Kritik der reinen Vernunft“ (op. cit. inf., cf. 4) ikke som en vitenskapsteoretisk eller epistemologisk bok men som et ontologisk utkast: Hvordan forstiller KANT seg virkeligheten at den kan erkjennes og skjønnes på en måte som i mer eller mindre grad er vitenskapelig? Dette er HEIDEGGERs ledende spørsmål, eller en av hans problemstillinger. (back)-


4 Cf. KANT, Immanuel: Kritik der reinen Vernunft. Stuttgart 1966: Philipp Reclam jun., og også Prolegomena zu einer jeden künftigen Metaphysik, die als Wissenschaft wird auftreten können. Stuttgart 1989: Philipp Reclam jun. (back)-


5 Cf. i.a. FREGE, Gottlob: Begriffsschrift und andere Aufsätze. Hildesheim 1964: Georg Olms; Funktion, Begriff, Bedeutung. Fünf Studien. Göttingen 1962: Vandenhoeck und Ruprecht; Logische Untersuchungen. Göttingen 1966: Vandenhoeck und Ruprecht.
En interpretasjon av FREGEs hovedtanker finner leseren f.eks. i GELBMANN, Gerhard: „Zum Problem der Referenz: Frege versus Eco. Zwei Pole im Universum semiotischer Gestaltung”, S–European Journal for Semiotic Studies / S-Revue Européenne d'Études Sémiotiques / S-Europäische Zeitschrift für Semiotische Studien, 10 (1, 2) 1998, Wien 1998: s.73-158. (back)-


6 Cf. f.eks. SPINOZA, Baruch de: Die Ethik nach geometrischer Methode dargestellt. Hamburg 1989: Felix Meiner Verlag. (back)-


7 Denne ordbruken er våget ifølge de to konstruktivistene Peter L. BERGER og Thomas LUCKMANN: The Social Construction of Reality. A Treatise in the Sociology of Knowledge. New York 1967: Bantam Doubleday Dell. (back)-


8 Det er åpenbart at HEGELs eller PLATONs ordbruk av „dialektikk” er helt annerledes enn KANTs. Et av de kritiske punktene mot NÆSS kunne være lagt fram ved at man peker på en uren ordbruk angående den term „dialektikk” eller „dialektisk”. (back)-


9 Cf. i.a. STREMINGER, Gerhard: David Hume. Sein Leben und sein Werk. Paderborn 1994: Ferdinand Schöningh Verlag. (back)-


10 Cf. POPPER, Karl R.: A World of Propensities. Bristol 1995: Thoemmes Press; The Poverty of Historicism. London 1960: Routledge & Kegan Paul; etc. (back)-



last update by G.G. on 04th September 1999


© Gerhard Gelbmann / Gerhard.Gelbmann@gmx.net